All posts filed under “PROSJEKTER/PROJECTS

Bråtaveien 6

BRÅTAVEIEN 6

Dette prosjektet handler om å ta en eksisterende enebolig, som i utgangspunkt ikke er tilpasset stedet og lage det stedsspesifikt. På en måte er dette et kirurgisk inngrep der det blir skåret ut og lagt til for å hente frem kvaliteter og potensialer i huset.
I prosjektet arbeides det også bevisst med overgangen og forholdet mellom gammelt og nytt. Overgangen er laget som en fingerskjøt der nytt og gammelt møtes og sklir inn i hverandre på hjørnet. Materialbruken er den samme og former gjentas for å skape en helhet og et slektskap samtidig som det arkitektoniske uttrykket avslør tidsforskjellen. Skjøten er synlig samtidig som den er overlappende og får bygget at henge sammen som én form.

Eneboligen ligger, sammen med en nyere garasje, på den vestre delen av en stor tomt i Nittedal, nordøst for Oslo. En diger eplehage ligger i skrånende terreng på den østre delen av tomten. Den veien er det fin utsikt mot naturområder og koller og den store hagen gir en god avstand til nabohusene her. Mot vest ligger både veien og nabohusene tett innpå tomten og byggene dennes.
Huset, i to etasjer med kjeller og loft, er fra første halvdelen av 1900-tallet og var opprinnelig en tomannsbolig. Den har en rektangulær hovedform med en stor karnapp sentrert på fasaden mot øst. På loftet er taket på denne siden løftet opp i tilsvarende bredde som det underliggende karnappet.
Sammen byr karnappet og takopplettet på en estetisk utfordring. Husets bredde og spesielt høyde gir i tillegg et noe overdimensjonert inntrykk.

Den eksisterende planløsningen er delvis et resultat av at huset opprinnelig var laget som en tomannsbolig. Den gamle entréen mot vest er ikke i bruk lenger. Istedenfor brukes en inngang i karnappet gjemt fra veien bak husets sydøstre hjørne. Forbindelsen mellom denne entréen og interntrappen, som ligger innenfor den opprinnelige entréen mot vest, er dårlig. Generelt er planløsningen i 1.etasjen uryddig og irrasjonell.
Fellesarealene stue og kjøkken er plassert i 2.etasjen. I denne etasjen har man ingen direkte adkomst til noen uteoppholdsarealer og karnappet mot øst er lukket og ligger som en barriere mellom stuen og utsikten mot øst.

Mikado arkitektur sin løsning på de arkitektoniske utfordringene er et prosjekt som gir huset mening ved å vri det mot sol og utsikt i sydøst. Det lages også en ryddigere plan med bedre logistikk og en tydeligere inngang.
Gjennom å bygge sammen det eksisterende takopplettet med karnappet, som forlenges frem til sydfasaden, samler man de forskjellige formene på huset slik at de fremstår som en helhet. Skråen i den eksisterende bygningens valmtak kopieres, speilvendes og brukes i den nye overgangen mellom rekkverk og tak i tilbyggets 3.etasje. På denne måten får tilbygget og det eksisterende huset et slektskap som binder de to sammen, ikke bare fysisk.
Med store vinduer og skyvedørspartier mot syd og øst åpner man opp fasaden og gir 2.etasjen et uteoppholdsareal i form av en stor balkong. Sammen med en mindre balkong i 3.etasjen bryter denne opp den høye fasaden mot syd.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

This project is about taking an existing single-family house, which originally is not well adapted to its surroundings, and make it site specific. In a way this is a surgery where cuts and additions are being made to bring out qualities and potentials in the house.
In the project the transition and relationship between old and new is also consciously worked on. The transition is made like a finger joint where new and old meet and merge in the corner. The use of materials is the same and shapes are being repeated to create a whole and a kinship at the same time as the architectural expression reveals the time difference. The joint is visible at the same time as it is overlapping and makes the building come together as one shape.
 
The house, together with a newer garage, is situated on the western part of a large site in Nittedal, northeast of Oslo, Norway. A huge apple orchard occupies the slanting terrain towards the east. This way there is a nice view towards the hills and the big garden shelters the houses from the neighbouring houses here. Towards the west both the road and the neighbouring houses are very close to the site and it’s buildings.
The two-story house with additional basement and loft was built in the first half of the 20thcentury and was originally a two family house. It has a rectangular main shape with a smaller rectangular projection centred on the eastern façade. The roof on this side has a dormer with a width corresponding to the width of the projection below.
Together the projection and the dormer present an aesthetic challenge. In addition the width of the house and especially its height gives a somewhat over dimensioned impression.
 
The existing plan is partly a result of the house originally being built as a two family house. The old entrance towards the west is not in use anymore. Instead an entrance in the projection is used hidden behind the southeast corner of the house. The connection between the entrance in use and the internal staircase, which is situated just inside the old entrance, is bad. In general the ground floor plan is chaotic and irrational.
The common rooms, like kitchen and living room, are located on the first floor. On this floor there is no direct access to any outdoor areas and the façade projection is a closed room that blocks the living room from the view to the east.
 
Mikado arkitektur’s solution to the architectural challenges is a project that gives the house meaning by turning it towards sun and view in the southeast. A cleaner plan with better logistics and a clearer entrance is also created.
By connecting the dormer to the projection, which is extended out to the main southern façade, the different shapes of the house are assembled into a whole. The slant of the existing hip roof is copied, mirrored and used to connect the new roof and terrace railing on the top floor. This way the new and the old part of the building have a kinship that ties the two shapes together, not only physical.
With big windows and glass sliding doors towards the south and east the façade is opened up and the first floor is given an outdoor space in the shape of a big balcony. Together with a smaller balcony on the floor above it breaks down the tall façade towards the south.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann, who has also photographed the existing situation.

Eksisterende enebolig.

Existing single-family house.

Ombygget enebolig med nytt tilbygg.

Refurbished single-family house with new extension.

Norges bokpaviljong i Frankfurt 2019

NORGES BOKPAVILJONG I FRANKFURT 2019

HEDERLIG OMTALE I ÅPEN PLAN OG DESIGNKONKURRANSE OM NORGES BOKPAVILJONG I FRANKFURT 2019.

Hva er en bok? Det er en stemme. Ett menneskes drøm formidlet med én og én bokstav som blir til ett og ett ord og én og én setning, til det historien er fortalt. Vi tar den med oss hjem. Historien, drømmen, stemmen. Vi hører, vi leser, vi gjør den til vår.

Hva er Norge? Det er ca 5,3 millioner stemmer. Det er vi som er Norge. Vi skriver ikke alle bøker, men våre ord teller. Det er demokratiet vårt.

I Norges litteraturpaviljong 2019 foreslår Mikado arkitektur å lage et bilde av Norge som synliggjør de mange delene, de mange stemmene som bygger opp landet vårt. Vi bruker kuber i tre og legger del til del, til det har blitt et norsk fjellandskap. Kubene er stemmer som forteller, piksler i et bilde av Norge, digitaliserte historier gjort fysisk.

Trepikslene representerer møtet mellom materialiteten i den tradisjonelle bokens trefiberbaserte papir og den nye digitaliserte formen. Tradisjon og fremtid i et. Norge. Her. Nå. Vi befinner oss akkurat der, mellom da og siden. Det er her vi lager våre egne historier.

Kublandskapet danner rammen for utstillingens bøker, men også for selve opplevelsen av paviljongen. Du kan oppdage gjemte kroker inne blant kubene, en hemmelig grotte eller en utsiktspunkt noen kuber opp. Kubene fungerer som sitteplasser, belysning og utstillingsflater i tillegg til å samlet gi et bilde av Norge.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3D-tryllekunstner Frédéric Bachmann.

HONOURABLE MENTION IN OPEN PLAN AND DESIGN COMPETITION ABOUT THE NORWEGIAN BOOK PAVILION IN FRANKFURT 2019.

What is a book? It is a voice. One person’s dream conveyed using single letters forming single words and single sentences until the story is told. We take it home with us. The story, the dream, the voice. We hear, we read, we make it our own.

What is Norway? It is approximately 5,3 voices. We are Norway. We don’t all write books but our words count. That is our democracy.

In the Norwegian book pavilion 2019 Mikado arkitektur suggests to create an image of Norway that make visible the many pieces, the many voices that build up our country. We use cubes in wood and add piece to piece until it has become a Norwegian mountain landscape. The cubes are voices that tell, pixels in an image of Norway, digitalised stories made physical.

The wooden pixels represent the meeting between the materiality of the traditional book’s wood fibre based paper and the new digital form. Tradition and future in one. Norway. Here. Now. We are precisely there, between then and after. This is where we make our own stories.

The cube landscape creates the framework for the books in the exhibition but also for the experience of the pavilion itself. You can discover hidden corners among the cubes, a secret cave or a look out point a few cubes up. The cubes function as seats, lighting and exhibition surfaces in addition to giving a collected image of Norway.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

 

 

Hytte Hernæs

HYTTE HERNÆS

På Nesodden, sør for Oslo, ligger en vakker naturtomt med store flotte furutrær og terreng som skrår bratt ned mot Oslofjorden i vest. På et lite platå på tomten ligger en hytte tegnet av arkitekt Håkon Mjelva i 1959. Det er en langstrakt enetasjes sommerhytte i mørkebrunt tre med pulttak og store glass som gir en fantastisk utsikt mot sjøen. I et lite uthus nord for hytten ligger utedo og dusj.
Håkon Mjelva var en av de fremste eksponenter for en forenklet, klar modernisme med japonistiske trekk i norsk etterkrigstid.

Oppgaven til Mikado arkitektur var å tegne om bygningen til en helårshytte med innvendig adkomst til soverommene og et tilbygg med nytt innvendig bad og wc.

Tilbygget er utformet slik at det følger Mjelvas formspråk og idéverden, men samtidig er en arkitektur som hører til nåtiden.
Til forskjell fra noen av Mikado arkitektur sine tidligere tilbygg, så er brytningen mellom nytt og gammelt mer subtilt. Kanskje er det fordi det kontemporære i dette tilfelle ikke ligger så langt fra arkitekturen til det eksisterende bygget slik at overgangen ikke blir like tydelig? Kanskje la svaret på oppgaven opp til et nærmere slektskap? Når spørsmålet i noen tilfeller har vært hvor abstrakt en fortolkning av affinitet mellom to bygg kan være, så er spørsmålet kanskje i dette tilfelle hvor nærme man kan komme uten å lage en kopi eller miste identiteten og gjenkjenneligheten som noe nytt og eget?

Brytningen mellom gammelt og nytt er lagt i grensen mellom tilbygg og det som er eksisterende volum. Den delen av fasaden som blir ny, men som ligger innenfor volumet til den eksisterende hytten, lages derfor med vinduer i stil med eksisterende vinduer.
På tilbygget vippes taket opp mot vest, i motsatt retning til eksisterende bygg. Dette gir et tydelig skille mellom gammelt og nytt og åpner opp mot utsikten. I den nye delen gis vinduene ingen sprosser og bidrar på den måten til å gi tilbygget en kontemporær karakter. Hele vestfasaden på tilbygget er ett stort glass og bak dette er det nye badet plassert. Rommet har et nedsenket bad rett innenfor glasset der man kan ligge å nyte utsikten mot sjøen. Tanken er at glassfeltet skal være pivothengslet slik at man kan åpne det og gå direkte ut på sommeren. Badet er gitt en spennende utforming og plassering og er en liten dedikasjon til det japanske i Mjelvas arkitektur.

Et av soverommene flyttes inn i tilbygget for å gi plass til en ny entré til hytten som erstatter dagens adkomst via kjøkkenet. Soverommet er plassert bak badet mot sydøst, men grunnet den skrå ytterveggen mot syd blir utsikten flott også derfra.
Tilbyggets skråtak knekkes ved bakveggen mot øst og trekkes flatt ut til det møter skråningen slik at hytten knyttes til terrenget. Istedenfor en I-form får hytten en L-form som vokser ut av skråningen. På den måten dannes det et adkomstatrium mot nordøst. Fra atriet går en trapp langs bergveggen opp til en takterrasse over det nye soverommet.

Det nye tilbygget danner en avslutning og et punktum på hytten mot syd og tilfører noen ekstra kvaliteter og bedre funksjonalitet. En allerede flott hytte har blitt gitt noe ekstra, noe litt utover det vanlige, som forhåpentligvis gjør dette til et enda nydeligere sted å være.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

On Nesodden, south of Oslo, there is a beautiful forested site with tall pine trees and a sloping terrain that descends steeply towards the fjord in the west.
There is a cabin drawn by architect Håkon Mjelva in 1959 on a small plateau mid way down the slope. It is an elongated one floor summer cabin in dark brown painted wood with a shed roof and big windows which give you a fantastic view towards the sea.
North of the cabin there is a small outhouse and an outdoor shower.
Håkon Mjelva was one of the foremost exponents in post war Norway of a simplified modernism with Japanese features.

The task for Mikado arkitektur was to turn the building into a year round cottage with internal access to the bedrooms and an extension with a new internal bathroom and wc.

The extension is shaped to follow Mjelva’s idiom and theory of ideas but with a strong foothold in the present.
As opposed to some of the other extensions by Mikado arkitektur, the break between old and new is subtler in this project. Maybe it’s due to what’s considered contemporary being closer to the architecture of the existing building in this case, thus making the transition less obvious? Maybe the answer to the task made a closer affinity more natural? When the question in some cases has been how abstract an interpretation of affinity between to buildings can be, the question this time is maybe how close you can get without making a copy or losing the identity and recognition as something new and unique?

The break between old and new is defined by the border between the existing building volume and the extension. The part of the new façade that lies within the shape of the old cottage is therefor designed with windows following the style of the existing ones.
The roof of the extension is flipped up towards the west, in the opposite direction of the roof of the old building. This creates a clear break between old and new and opens the extension up to a beautiful view.
The windows in the new part have no divisions and therefor contribute to giving the new part a contemporary character.
Behind a glass wall that covers the entirety of the western façade of the extension, the new bathroom is placed. Right inside the glass there is a sunken bathtub where you can lay and enjoy the sunset and the view towards the sea. The idea is for the glass wall to be a pivoted window so that it’s possible to walk directly out from the bathroom in the summer. The room is given an interesting shape and placement and is a small dedication to the Japanese in Mjelva’s architecture.

One of the bedrooms is moved into the extension, to give space to a new main entrance, substituting the existing one through the kitchen. The bedroom is placed behind the bathroom towards the south-east but due to the angle of the southern wall, great views are offered also from this position.
The sloping shed roof of the extension becomes a flat roof east of the back wall of the existing cottage and is prolonged out to meet the terrain.
Instead of an I-shape the cottage assumes an L-shape connecting to the hill. In this way an entrance atrium is formed. A staircase climbs from the atrium up the rocks to a roof terrace over the new bedroom.

The new extension creates an end and a punctuation of the cottage towards the south and adds some extra qualities and better functionality. An already beautiful cottage has been given something a little bit extra, something a bit unusual, that hopefully makes this an even lovelier place to be.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann, who has also photographed the existing situation.

Eksisterende hytte.

Existing cottage.

Ombygget hytte med nytt tilbygg.

Remodeled cottage with new extension.

Eksisterende hytte.

Existing cottage.

Ombygget hytte med nytt tilbygg.

Remodeled cottage with new extension.

Nytt bad.

New bathroom.

Skådalsveien 13

SKÅDALSVEIEN 13

Skådalsveien 13 er et såkalt “eplehageprosjekt”. Det er et fortettingsprosjekt i et villastrøk på Oslos vestkant i hagen til et gammelt, verneverdig hus. Utnyttelsesgraden tilsa at man her kunne bygge 9 enheter sammenbygget i 3- og 2-mannsboliger.

Utfordringen var å lage en plan som ga nok lys og luft til alle boligene. Løsningen ble å skyve alle boligene helt ut i byggegrensen slik at de private hagene ble minst mulig. Dette muliggjorde et større felles tunrom i midten som ga nok lys til alle og i tillegg skapte et levende sosialt miljø for beboerne. Tunet er møteplassen for både barn og voksne og bidrar til et felleskap som andre typiske småhusprosjekter ikke har.

De nye bygningene knyttes sammen av spilevegger som danner mindre atrium mellom husene og samtidig begrenser og forsterker tunrommet. Det ene atriumet er et felles inngangsatrium for alle boligene og de andre to er mer private og deles av to enheter. Soneinndelingen av uteoppholdsarealene gir mer eller mindre private uterom der gaten er den minst private og den egne hagen den mest private.

Takformen på den nye bebyggelsen spiller på takformer i nærområdet og er med på å dele opp volumene og trekke ned skalaen.

Prosjektet er tegnet av Mika Meienberger i 2013, da ansatt i Alliance architecture studio og nå leder for Mikado arkitektur. Et stort takk til Alliance architecture studio  for at Mikado arkitektur får lov å ha prosjektet i portfolion sin.

© Fotografier: Arne Schram, Inviso

Skådalsveien 13 is what you could call a “soft densification project” built in the large garden of an old listed one family house in a small scale housing area in the western part of Oslo. The degree of utilisation made it possible to build 9 units built together in two and three family houses.

The challenge was to draw a plan that gave the houses enough light and air. The solution became to push all the houses all the way out to the edge of the permitted building zone on all sides, making the private gardens as small as possible.  This made it possible to create a bigger common space in the middle giving enough light to all the houses as well as generating a vivid social environment for the inhabitants.  The common space is the meeting place for both children and grown-ups and contributes to a community that other typical small-scale developments don’t have.

The new buildings are bound together by picket fence-like walls continuing the shape of the connecting roofs. These walls create smaller atriums between the houses at the same time as they limit and strengthen the perception of the bigger space in the middle. One of the atriums functions as a common entrance for the housing units while the other two are more private and are shared by two units only. The zoning of the outdoor areas create more or less private spaces where the street is the least private and your own garden is the most private.

The roof shape of the houses refers to roof shapes in the surrounding area and contributes to separating the units and scaling down the size of the project.

The project was drawn by Mika Meienberger in 2013, at the time employed by Alliance architecture studio and now leader of Mikado arkitektur. A big thank you to Alliance architecture studio for letting the project be part of Mikado arkitektur’s portfolio.

© Photos: Arne Schram, Inviso

Buron

BURON

Landsbyen Buron ligger 25 km sør for Clermont-Ferrand i Auvergne i sentrale Frankrike. Her eier byggherren en gammel løe i stein fra slutten av 1800-tallet som han vil forvandle til et feriehus.
Løen ligger på et hjørne blant tett, relativt lav steinbebyggelse. Mot vest finnes det mulighet til panoramautsikt til Puy de Sancy, Sentralmassivets høyeste fjell. Mot øst kan man se Chateau de Buron fra 1370-tallet som sitter på en bergknaus i utkanten av landsbyen.

Et feriehus i Frankrike bør ha et attraktivt uteoppholdsareal der man for eksempel kan sitte en sommerkveld med et glass vin og se på solnedgangen.
I dag har huset et lite asfaltert uteareal mot nord som brukes til parkering. Selv om man har utsikt til slottet herfra er det ikke hensiktsmessig å lage dette om til oppholdsareal ettersom plassen har dårlige solforhold og man går glipp av den fantastiske vyen mot fjellene.
Istedenfor lages et tilbygg på toppen av eksisterende løe og et uterom plasseres to etasjer opp mot utsikten i vest. Den solfylte terrassen i tilbyggets hele bredde blir det viktigste elementet i prosjektet.
Et dobbelthøyt volum i husets midt knytter terrassen sammen med bygningens interiør over flere etasjer. Uterommet blir på den måten alltid tilstedeværende også inne i bygget.

I tillegg til en solfylt terrasse med panoramautsikt og et spennende innvendig rom så handler prosjektet Buron om materialitet.
Tilbygget er laget i rustent stål for å skille seg ut fra den originale steinfasaden, men også for å relatere i farge og matthet til teglsteinstakene på de omkringliggende bygningene. På den måten skiller seg tilbygget ut samtidig som det hører hjemme.
Rusten gir også tilbygget en form for patina som passer fint inn blant de gamle husene selv om formspråket tydelig forteller at addisjonen er ny.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

The village Buron is located 25 km south of Clermont-Ferrand in Auvergne in the centre of France. The client owns an old stone barn from the late 18-hundereds here and wants to turn it into a holiday home.
The barn is situated on a corner in a relatively low but dens village structure. Towards the west there is a possibility for panoramic views of Puy de Sancy, the highest mountain in the Massif Central. Towards the east you can see the Chateau de Buron from the 1370’s, which is sitting on the top of a hill on the outskirts of the village.

A holiday house in France should have an attractive outdoor area where you for example can sit a summer’s eve with a glass of wine watching the sunset.
Today the site consists of the barn and a small piece of tarmac to the north, which is used for parking. Although this spot has views to the castle, it is not desirable to turn it into a garden or terrace since the sun conditions are bad and the fantastic view of the mountains is hidden.
By building an extension on top of the existing barn, an outdoor space can be created two floors up which secures views to the west. The sunny terrace, stretching the full length of the building, becomes the most important element of the project.
A double height space in the midst of the house connects the terrace with the building’s interior over several floors. The outdoor area is in this way constantly present inside the building.

In addition to a sunny terrace with panoramic views and an interesting interior space, the Buron project is about materiality.
The extension is made of rusted steel plates as a means to distinguish itself from the original house but at the same time relate in colour and texture to the brick slate roofs surrounding the building. This way, the new addition stands out as well as belongs in the neighbourhood. The rust gives the walls a form of patina that blends well with the old houses even if the architectural language clearly states that the addition is new.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

b-vue-nordouest

b-tegninger

Store Lauvøya – Hovedhuset

STORE LAUVØYA – HOVEDHUSET

Mikado arkitektur har tegnet et nytt tilbygg på Store Lauvøya. Denne gangen til Hovedhuset. Huset skal fungere som gjestehus på øyen og tilbygget erstatter et eksisterende volum som ble lagt til på 1930-tallet.

Er et slektskap til originalhuset nødvendig når man lager et tilbygg? Hvis ja, hva er det som gjør at man oppfatter en likhet eller samhørighet? Hvor stor likhet må det være for at man skal oppfatte et slektskap? 
Er kontrasten kanskje like viktig som slektskapet? Kontrasten gir lesbarhet og tydelighet. Den fremhever kvalitetene til både originalbygg og nybygg.
Tilbygget til Hovedhuset går ut fra saltakshuset som form og motiv, men forvandler det til noe annet. I det ligger både likheten og ulikheten.
Også materialvalget og tilkoblingen gir på samme tid en samhørighet og en kontrast mellom de to.
Den utvendige formen på tilbygget svarer til de innvendige funksjonene og skaper i tillegg spennende romlige opplevelser. Den høye delen som kobles til taket på Hovedhuset inneholder en ny trapp opp til 2.etasjen og kjøkken/spisestue. Innenfor den lavere delen av tilbygget ligger soverom og bad.

Konseptet og formspråket kjennes igjen fra Mikado arkitektur sitt tilbygg til Bestemorstua, som ligger ca 30 m vest for Hovedhuset. Det føles riktig at byggene som tradisjonelt hørte sammen får fortsette å gjøre det også når det bygges nytt.

Illustrasjonen er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

Mikado arkitektur has recently received the building permit for an extension to the Main Building on Store Lauvøya. The house is to function as a guesthouse on the island and the extension replaces an existing volume, which was added to the house in the 1930’s.

Is an affinity with the existing house necessary when designing an extension? If yes, what makes one recognise a likeness or affinity? How great a likeness does it have to be for one to perceive it as an affinity?
Is the contrast maybe just as important as the affinity? Contrast creates legibility and definition. It’s highlighting the qualities of both the original building and the addition.
The extension to the Main Building uses the gable roof building as a starting point for its shape and motifs but turns it into something different. Therein lies both the likeness and the difference.
Also the choice of material and the connection to the Main Building at the same time create an affinity and a contrast.
The extension’s exterior shape answers to its interior functions and in addition produces an interesting spatial experience. The tall part that connects to the roof of the Main Building contains a new staircase up to the second floor and a kitchen/dining room. Behind the lower part of the extension there’s a bedroom and a bathroom.

The concept and form language can be recognised in Mikado arkitektur’s extension of Bestemorstua just 30 m west of the Main Building. It feels right that the buildings that traditionally belonged together continue to do so even after new additions are made.

The illustration is made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

 

SLH-TEGNINGER