All posts filed under “PROSJEKTER/PROJECTS

Bråtaveien 6

BRÅTAVEIEN 6

Dette prosjektet handler om å ta en eksisterende enebolig, som i utgangspunkt ikke er tilpasset stedet, og lage det stedsspesifikt. På en måte er dette et kirurgisk inngrep der det blir skåret ut og lagt til for å hente frem kvaliteter og potensialer i huset.
I prosjektet arbeides det også bevisst med overgangen og forholdet mellom gammelt og nytt. Overgangen er laget som en fingerskjøt der nytt og gammelt møtes og sklir inn i hverandre på hjørnet. Materialbruken er den samme og former gjentas for å skape en helhet og et slektskap samtidig som det arkitektoniske uttrykket avslør tidsforskjellen. Skjøten er synlig samtidig som den er overlappende og får bygget å henge sammen som én form.

Eneboligen ligger, sammen med en garasje fra 2006, på den vestre delen av en stor tomt i Nittedal, nordøst for Oslo. En diger eplehage ligger i skrånende terreng på den østre delen av tomten. Den veien er det fin utsikt mot naturområder og koller og den store hagen gir en god avstand til nabohusene her. Mot vest ligger både veien og nabohusene tett innpå tomten.
Huset, i to etasjer med kjeller og loft, er fra første halvdelen av 1900-tallet og var opprinnelig en tomannsbolig. Den har en rektangulær hovedform med en stor karnapp sentrert på fasaden mot øst. På loftet er taket på denne siden løftet opp i tilsvarende bredde som det underliggende karnappet.
Sammen byr karnappet og takopplettet på en estetisk utfordring. Husets bredde og spesielt høyde gir i tillegg et noe overdimensjonert inntrykk.

Den eksisterende planløsningen er delvis et resultat av at huset opprinnelig var laget som en tomannsbolig. Den gamle entréen mot vest er ikke i bruk lenger. Istedenfor brukes en inngang i karnappet gjemt fra veien bak husets sydøstre hjørne. Forbindelsen mellom denne entréen og interntrappen, som ligger innenfor den opprinnelige entréen mot vest, er dårlig. Generelt er planløsningen i 1.etasjen uryddig og irrasjonell.
Fellesarealene stue og kjøkken er plassert i 2.etasjen. I denne etasjen har man ingen direkte adkomst til noen uteoppholdsarealer og karnappet mot øst er lukket og ligger som en barriere mellom stuen og utsikten mot øst.

Mikado arkitektur sin løsning på de arkitektoniske utfordringene er et prosjekt som gir huset mening ved å vri det mot sol og utsikt i sydøst. Det lages også en ryddigere plan med bedre logistikk og en tydeligere inngang.
Gjennom å bygge sammen det eksisterende takopplettet med karnappet, som forlenges frem til sydfasaden, samler man de forskjellige formene på huset slik at de fremstår som en helhet. Skråen i den eksisterende bygningens valmtak kopieres, speilvendes og brukes i den nye overgangen mellom rekkverk og tak i tilbyggets 3.etasje. På denne måten får tilbygget og det eksisterende huset et slektskap som binder de to sammen, ikke bare fysisk.
Med store vinduer og skyvedørspartier mot syd og øst åpner man opp fasaden og gir 2.etasjen et uteoppholdsareal i form av en stor balkong. Sammen med en mindre balkong i 3.etasjen bryter denne opp den høye fasaden mot syd.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

This project is about taking an existing single-family house, which originally is not well adapted to its surroundings, and make it site specific. In a way this is a surgery where cuts and additions are being made to bring out qualities and potentials in the house.
In the project the transition and relationship between old and new is also consciously worked on. The transition is made like a finger joint where new and old meet and merge in the corner. The use of materials is the same and shapes are being repeated to create a whole and a kinship at the same time as the architectural expression reveals the time difference. The joint is visible at the same time as it is overlapping and makes the building come together as one shape.
 
The house, together with a newer garage, is situated on the western part of a large site in Nittedal, northeast of Oslo, Norway. A huge apple orchard occupies the slanting terrain towards the east. This way there is a nice view towards the hills and the big garden shelters the houses from the neighbouring houses here. Towards the west both the road and the neighbouring houses are very close to the site and it’s buildings.
The two-story house with additional basement and loft was built in the first half of the 20thcentury and was originally a two family house. It has a rectangular main shape with a smaller rectangular projection centred on the eastern façade. The roof on this side has a dormer with a width corresponding to the width of the projection below.
Together the projection and the dormer present an aesthetic challenge. In addition the width of the house and especially its height gives a somewhat over dimensioned impression.
 
The existing plan is partly a result of the house originally being built as a two family house. The old entrance towards the west is not in use anymore. Instead an entrance in the projection is used hidden behind the southeast corner of the house. The connection between the entrance in use and the internal staircase, which is situated just inside the old entrance, is bad. In general the ground floor plan is chaotic and irrational.
The common rooms, like kitchen and living room, are located on the first floor. On this floor there is no direct access to any outdoor areas and the façade projection is a closed room that blocks the living room from the view to the east.
 
Mikado arkitektur’s solution to the architectural challenges is a project that gives the house meaning by turning it towards sun and view in the southeast. A cleaner plan with better logistics and a clearer entrance is also created.
By connecting the dormer to the projection, which is extended out to the main southern façade, the different shapes of the house are assembled into a whole. The slant of the existing hip roof is copied, mirrored and used to connect the new roof and terrace railing on the top floor. This way the new and the old part of the building have a kinship that ties the two shapes together, not only physical.
With big windows and glass sliding doors towards the south and east the façade is opened up and the first floor is given an outdoor space in the shape of a big balcony. Together with a smaller balcony on the floor above it breaks down the tall façade towards the south.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann, who has also photographed the existing situation.

Eksisterende enebolig.

Existing single-family house.

Ombygget enebolig med nytt tilbygg.

Refurbished single-family house with new extension.

Norges bokpaviljong i Frankfurt 2019

NORGES BOKPAVILJONG I FRANKFURT 2019

HEDERLIG OMTALE I ÅPEN PLAN OG DESIGNKONKURRANSE OM NORGES BOKPAVILJONG I FRANKFURT 2019.

Hva er en bok? Det er en stemme. Ett menneskes drøm formidlet med én og én bokstav som blir til ett og ett ord og én og én setning, til det historien er fortalt. Vi tar den med oss hjem. Historien, drømmen, stemmen. Vi hører, vi leser, vi gjør den til vår.

Hva er Norge? Det er ca 5,3 millioner stemmer. Det er vi som er Norge. Vi skriver ikke alle bøker, men våre ord teller. Det er demokratiet vårt.

I Norges litteraturpaviljong 2019 foreslår Mikado arkitektur å lage et bilde av Norge som synliggjør de mange delene, de mange stemmene som bygger opp landet vårt. Vi bruker kuber i tre og legger del til del, til det har blitt et norsk fjellandskap. Kubene er stemmer som forteller, piksler i et bilde av Norge, digitaliserte historier gjort fysisk.

Trepikslene representerer møtet mellom materialiteten i den tradisjonelle bokens trefiberbaserte papir og den nye digitaliserte formen. Tradisjon og fremtid i et. Norge. Her. Nå. Vi befinner oss akkurat der, mellom da og siden. Det er her vi lager våre egne historier.

Kublandskapet danner rammen for utstillingens bøker, men også for selve opplevelsen av paviljongen. Du kan oppdage gjemte kroker inne blant kubene, en hemmelig grotte eller en utsiktspunkt noen kuber opp. Kubene fungerer som sitteplasser, belysning og utstillingsflater i tillegg til å samlet gi et bilde av Norge.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3D-tryllekunstner Frédéric Bachmann.

HONOURABLE MENTION IN OPEN PLAN AND DESIGN COMPETITION ABOUT THE NORWEGIAN BOOK PAVILION IN FRANKFURT 2019.

What is a book? It is a voice. One person’s dream conveyed using single letters forming single words and single sentences until the story is told. We take it home with us. The story, the dream, the voice. We hear, we read, we make it our own.

What is Norway? It is approximately 5,3 voices. We are Norway. We don’t all write books but our words count. That is our democracy.

In the Norwegian book pavilion 2019 Mikado arkitektur suggests to create an image of Norway that make visible the many pieces, the many voices that build up our country. We use cubes in wood and add piece to piece until it has become a Norwegian mountain landscape. The cubes are voices that tell, pixels in an image of Norway, digitalised stories made physical.

The wooden pixels represent the meeting between the materiality of the traditional book’s wood fibre based paper and the new digital form. Tradition and future in one. Norway. Here. Now. We are precisely there, between then and after. This is where we make our own stories.

The cube landscape creates the framework for the books in the exhibition but also for the experience of the pavilion itself. You can discover hidden corners among the cubes, a secret cave or a look out point a few cubes up. The cubes function as seats, lighting and exhibition surfaces in addition to giving a collected image of Norway.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

Hytte Hernæs

HYTTE HERNÆS

På Nesodden, sør for Oslo, ligger en vakker naturtomt med store flotte furutrær og terreng som skrår bratt ned mot Oslofjorden i vest. På et lite platå på tomten ligger en hytte tegnet av arkitekt Håkon Mjelva i 1959. Det er en langstrakt enetasjes sommerhytte i mørkebrunt tre med pulttak og store glass som gir en fantastisk utsikt mot sjøen. I et lite uthus nord for hytten ligger utedo og dusj.
Håkon Mjelva var en av de fremste eksponenter for en forenklet, klar modernisme med japonistiske trekk i norsk etterkrigstid.

Oppgaven til Mikado arkitektur var å tegne om bygningen til en helårshytte med innvendig adkomst til soverommene og et tilbygg med nytt innvendig bad og wc.

Tilbygget er utformet slik at det følger Mjelvas formspråk og idéverden, men samtidig er en arkitektur som hører til nåtiden.
Til forskjell fra noen av Mikado arkitektur sine tidligere tilbygg, så er brytningen mellom nytt og gammelt mer subtilt. Kanskje er det fordi det kontemporære i dette tilfelle ikke ligger så langt fra arkitekturen til det eksisterende bygget slik at overgangen ikke blir like tydelig? Kanskje la svaret på oppgaven opp til et nærmere slektskap? Når spørsmålet i noen tilfeller har vært hvor abstrakt en fortolkning av affinitet mellom to bygg kan være, så er spørsmålet kanskje i dette tilfelle hvor nærme man kan komme uten å lage en kopi eller miste identiteten og gjenkjenneligheten som noe nytt og eget?

Brytningen mellom gammelt og nytt er lagt i grensen mellom tilbygg og det som er eksisterende volum. Den delen av fasaden som blir ny, men som ligger innenfor volumet til den eksisterende hytten, lages derfor med vinduer i stil med eksisterende vinduer.
På tilbygget vippes taket opp mot vest, i motsatt retning til eksisterende bygg. Dette gir et tydelig skille mellom gammelt og nytt og åpner opp mot utsikten. I den nye delen gis vinduene ingen sprosser og bidrar på den måten til å gi tilbygget en kontemporær karakter. Hele vestfasaden på tilbygget er ett stort glass og bak dette er det nye badet plassert. Rommet har et nedsenket bad rett innenfor glasset der man kan ligge å nyte utsikten mot sjøen. Tanken er at glassfeltet skal være pivothengslet slik at man kan åpne det og gå direkte ut på sommeren. Badet er gitt en spennende utforming og plassering og er en liten dedikasjon til det japanske i Mjelvas arkitektur.

Et av soverommene flyttes inn i tilbygget for å gi plass til en ny entré til hytten som erstatter dagens adkomst via kjøkkenet. Soverommet er plassert bak badet mot sydøst, men grunnet den skrå ytterveggen mot syd blir utsikten flott også derfra.
Tilbyggets skråtak knekkes ved bakveggen mot øst og trekkes flatt ut til det møter skråningen slik at hytten knyttes til terrenget. Istedenfor en I-form får hytten en L-form som vokser ut av skråningen. På den måten dannes det et adkomstatrium mot nordøst. Fra atriet går en trapp langs bergveggen opp til en takterrasse over det nye soverommet.

Det nye tilbygget danner en avslutning og et punktum på hytten mot syd og tilfører noen ekstra kvaliteter og bedre funksjonalitet. En allerede flott hytte har blitt gitt noe ekstra, noe litt utover det vanlige, som forhåpentligvis gjør dette til et enda nydeligere sted å være.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

On Nesodden, south of Oslo, there is a beautiful forested site with tall pine trees and a sloping terrain that descends steeply towards the fjord in the west.
There is a cabin drawn by architect Håkon Mjelva in 1959 on a small plateau mid way down the slope. It is an elongated one floor summer cabin in dark brown painted wood with a shed roof and big windows which give you a fantastic view towards the sea.
North of the cabin there is a small outhouse and an outdoor shower.
Håkon Mjelva was one of the foremost exponents in post war Norway of a simplified modernism with Japanese features.

The task for Mikado arkitektur was to turn the building into a year round cottage with internal access to the bedrooms and an extension with a new internal bathroom and wc.

The extension is shaped to follow Mjelva’s idiom and theory of ideas but with a strong foothold in the present.
As opposed to some of the other extensions by Mikado arkitektur, the break between old and new is subtler in this project. Maybe it’s due to what’s considered contemporary being closer to the architecture of the existing building in this case, thus making the transition less obvious? Maybe the answer to the task made a closer affinity more natural? When the question in some cases has been how abstract an interpretation of affinity between to buildings can be, the question this time is maybe how close you can get without making a copy or losing the identity and recognition as something new and unique?

The break between old and new is defined by the border between the existing building volume and the extension. The part of the new façade that lies within the shape of the old cottage is therefor designed with windows following the style of the existing ones.
The roof of the extension is flipped up towards the west, in the opposite direction of the roof of the old building. This creates a clear break between old and new and opens the extension up to a beautiful view.
The windows in the new part have no divisions and therefor contribute to giving the new part a contemporary character.
Behind a glass wall that covers the entirety of the western façade of the extension, the new bathroom is placed. Right inside the glass there is a sunken bathtub where you can lay and enjoy the sunset and the view towards the sea. The idea is for the glass wall to be a pivoted window so that it’s possible to walk directly out from the bathroom in the summer. The room is given an interesting shape and placement and is a small dedication to the Japanese in Mjelva’s architecture.

One of the bedrooms is moved into the extension, to give space to a new main entrance, substituting the existing one through the kitchen. The bedroom is placed behind the bathroom towards the south-east but due to the angle of the southern wall, great views are offered also from this position.
The sloping shed roof of the extension becomes a flat roof east of the back wall of the existing cottage and is prolonged out to meet the terrain.
Instead of an I-shape the cottage assumes an L-shape connecting to the hill. In this way an entrance atrium is formed. A staircase climbs from the atrium up the rocks to a roof terrace over the new bedroom.

The new extension creates an end and a punctuation of the cottage towards the south and adds some extra qualities and better functionality. An already beautiful cottage has been given something a little bit extra, something a bit unusual, that hopefully makes this an even lovelier place to be.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann, who has also photographed the existing situation.

Eksisterende hytte.

Existing cottage.

Ombygget hytte med nytt tilbygg.

Remodeled cottage with new extension.

Eksisterende hytte.

Existing cottage.

Ombygget hytte med nytt tilbygg.

Remodeled cottage with new extension.

Nytt bad.

New bathroom.

Skådalsveien 13

SKÅDALSVEIEN 13

Skådalsveien 13 er et såkalt “eplehageprosjekt”. Det er et fortettingsprosjekt i et villastrøk på Oslos vestkant i hagen til et gammelt, verneverdig hus. Utnyttelsesgraden tilsa at man her kunne bygge 9 enheter sammenbygget i 3- og 2-mannsboliger.

Utfordringen var å lage en plan som ga nok lys og luft til alle boligene. Løsningen ble å skyve alle boligene helt ut i byggegrensen slik at de private hagene ble minst mulig. Dette muliggjorde et større felles tunrom i midten som ga nok lys til alle og i tillegg skapte et levende sosialt miljø for beboerne. Tunet er møteplassen for både barn og voksne og bidrar til et felleskap som andre typiske småhusprosjekter ikke har.

De nye bygningene knyttes sammen av spilevegger som danner mindre atrium mellom husene og samtidig begrenser og forsterker tunrommet. Det ene atriumet er et felles inngangsatrium for alle boligene og de andre to er mer private og deles av to enheter. Soneinndelingen av uteoppholdsarealene gir mer eller mindre private uterom der gaten er den minst private og den egne hagen den mest private.

Takformen på den nye bebyggelsen spiller på takformer i nærområdet og er med på å dele opp volumene og trekke ned skalaen.

Prosjektet er tegnet av Mika Meienberger i 2013, da ansatt i Alliance architecture studio og nå leder for Mikado arkitektur. Et stort takk til Alliance architecture studio  for at Mikado arkitektur får lov å ha prosjektet i portfolion sin.

© Fotografier: Arne Schram, Inviso

Skådalsveien 13 is what you could call a “soft densification project” built in the large garden of an old listed one family house in a small scale housing area in the western part of Oslo. The degree of utilisation made it possible to build 9 units built together in two and three family houses.

The challenge was to draw a plan that gave the houses enough light and air. The solution became to push all the houses all the way out to the edge of the permitted building zone on all sides, making the private gardens as small as possible.  This made it possible to create a bigger common space in the middle giving enough light to all the houses as well as generating a vivid social environment for the inhabitants.  The common space is the meeting place for both children and grown-ups and contributes to a community that other typical small-scale developments don’t have.

The new buildings are bound together by picket fence-like walls continuing the shape of the connecting roofs. These walls create smaller atriums between the houses at the same time as they limit and strengthen the perception of the bigger space in the middle. One of the atriums functions as a common entrance for the housing units while the other two are more private and are shared by two units only. The zoning of the outdoor areas create more or less private spaces where the street is the least private and your own garden is the most private.

The roof shape of the houses refers to roof shapes in the surrounding area and contributes to separating the units and scaling down the size of the project.

The project was drawn by Mika Meienberger in 2013, at the time employed by Alliance architecture studio and now leader of Mikado arkitektur. A big thank you to Alliance architecture studio for letting the project be part of Mikado arkitektur’s portfolio.

© Photos: Arne Schram, Inviso

Buron

BURON

Landsbyen Buron ligger 25 km sør for Clermont-Ferrand i Auvergne i sentrale Frankrike. Her eier byggherren en gammel løe i stein fra slutten av 1800-tallet som han vil forvandle til et feriehus.
Løen ligger på et hjørne blant tett, relativt lav steinbebyggelse. Mot vest finnes det mulighet til panoramautsikt til Puy de Sancy, Sentralmassivets høyeste fjell. Mot øst kan man se Chateau de Buron fra 1370-tallet som sitter på en bergknaus i utkanten av landsbyen.

Et feriehus i Frankrike bør ha et attraktivt uteoppholdsareal der man for eksempel kan sitte en sommerkveld med et glass vin og se på solnedgangen.
I dag har huset et lite asfaltert uteareal mot nord som brukes til parkering. Selv om man har utsikt til slottet herfra er det ikke hensiktsmessig å lage dette om til oppholdsareal ettersom plassen har dårlige solforhold og man går glipp av den fantastiske vyen mot fjellene.
Istedenfor lages et tilbygg på toppen av eksisterende løe og et uterom plasseres to etasjer opp mot utsikten i vest. Den solfylte terrassen i tilbyggets hele bredde blir det viktigste elementet i prosjektet.
Et dobbelthøyt volum i husets midt knytter terrassen sammen med bygningens interiør over flere etasjer. Uterommet blir på den måten alltid tilstedeværende også inne i bygget.

I tillegg til en solfylt terrasse med panoramautsikt og et spennende innvendig rom så handler prosjektet Buron om materialitet.
Tilbygget er laget i rustent stål for å skille seg ut fra den originale steinfasaden, men også for å relatere i farge og matthet til teglsteinstakene på de omkringliggende bygningene. På den måten skiller seg tilbygget ut samtidig som det hører hjemme.
Rusten gir også tilbygget en form for patina som passer fint inn blant de gamle husene selv om formspråket tydelig forteller at addisjonen er ny.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

The village Buron is located 25 km south of Clermont-Ferrand in Auvergne in the centre of France. The client owns an old stone barn from the late 18-hundereds here and wants to turn it into a holiday home.
The barn is situated on a corner in a relatively low but dens village structure. Towards the west there is a possibility for panoramic views of Puy de Sancy, the highest mountain in the Massif Central. Towards the east you can see the Chateau de Buron from the 1370’s, which is sitting on the top of a hill on the outskirts of the village.

A holiday house in France should have an attractive outdoor area where you for example can sit a summer’s eve with a glass of wine watching the sunset.
Today the site consists of the barn and a small piece of tarmac to the north, which is used for parking. Although this spot has views to the castle, it is not desirable to turn it into a garden or terrace since the sun conditions are bad and the fantastic view of the mountains is hidden.
By building an extension on top of the existing barn, an outdoor space can be created two floors up which secures views to the west. The sunny terrace, stretching the full length of the building, becomes the most important element of the project.
A double height space in the midst of the house connects the terrace with the building’s interior over several floors. The outdoor area is in this way constantly present inside the building.

In addition to a sunny terrace with panoramic views and an interesting interior space, the Buron project is about materiality.
The extension is made of rusted steel plates as a means to distinguish itself from the original house but at the same time relate in colour and texture to the brick slate roofs surrounding the building. This way, the new addition stands out as well as belongs in the neighbourhood. The rust gives the walls a form of patina that blends well with the old houses even if the architectural language clearly states that the addition is new.

The illustrations are made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

b-vue-nordouest

b-tegninger

Store Lauvøya – Hovedhuset

STORE LAUVØYA – HOVEDHUSET

Mikado arkitektur har tegnet et nytt tilbygg på Store Lauvøya. Denne gangen til Hovedhuset. Huset skal fungere som gjestehus på øyen og tilbygget erstatter et eksisterende volum som ble lagt til på 1930-tallet.

Er et slektskap til originalhuset nødvendig når man lager et tilbygg? Hvis ja, hva er det som gjør at man oppfatter en likhet eller samhørighet? Hvor stor likhet må det være for at man skal oppfatte et slektskap? 
Er kontrasten kanskje like viktig som slektskapet? Kontrasten gir lesbarhet og tydelighet. Den fremhever kvalitetene til både originalbygg og nybygg.
Tilbygget til Hovedhuset går ut fra saltakshuset som form og motiv, men forvandler det til noe annet. I det ligger både likheten og ulikheten.
Også materialvalget og tilkoblingen gir på samme tid en samhørighet og en kontrast mellom de to.
Den utvendige formen på tilbygget svarer til de innvendige funksjonene og skaper i tillegg spennende romlige opplevelser. Den høye delen som kobles til taket på Hovedhuset inneholder en ny trapp opp til 2.etasjen og kjøkken/spisestue. Innenfor den lavere delen av tilbygget ligger soverom og bad.

Konseptet og formspråket kjennes igjen fra Mikado arkitektur sitt tilbygg til Bestemorstua, som ligger ca 30 m vest for Hovedhuset. Det føles riktig at byggene som tradisjonelt hørte sammen får fortsette å gjøre det også når det bygges nytt.

Illustrasjonen er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

Mikado arkitektur has recently received the building permit for an extension to the Main Building on Store Lauvøya. The house is to function as a guesthouse on the island and the extension replaces an existing volume, which was added to the house in the 1930’s.

Is an affinity with the existing house necessary when designing an extension? If yes, what makes one recognise a likeness or affinity? How great a likeness does it have to be for one to perceive it as an affinity?
Is the contrast maybe just as important as the affinity? Contrast creates legibility and definition. It’s highlighting the qualities of both the original building and the addition.
The extension to the Main Building uses the gable roof building as a starting point for its shape and motifs but turns it into something different. Therein lies both the likeness and the difference.
Also the choice of material and the connection to the Main Building at the same time create an affinity and a contrast.
The extension’s exterior shape answers to its interior functions and in addition produces an interesting spatial experience. The tall part that connects to the roof of the Main Building contains a new staircase up to the second floor and a kitchen/dining room. Behind the lower part of the extension there’s a bedroom and a bathroom.

The concept and form language can be recognised in Mikado arkitektur’s extension of Bestemorstua just 30 m west of the Main Building. It feels right that the buildings that traditionally belonged together continue to do so even after new additions are made.

The illustration is made by architect and 3D-magician, Frédéric Bachmann.

 

SLH-TEGNINGER

Villa Johansson

VILLA JOHANSSON

Villa Johansson er en enebolig på toppen av en klippe ved sjøen i Gottskär utenfor Göteborg, Sverige. Huset ble tegnet av Mika Meienberger i 2005.
Prosjektet kombinerer en god tilpasning til terrenget og et dramatisk landskap med livet og karakteren til familien som bor der.
Utendørs aktiviteter er en stor del av det daglige livet til familien og nærheten til naturen, særlig sjøen, er viktig. Dette kan man se gjenspeilet i arkitekturen.

Boligen er delt opp i to etasjer.
Den øvre etasjen er en lang og smal bygningskropp i tre og glass som følger tomtens øvre klipperygg mot sydøst. Den nedre etasjen er plassert i en forsenkning i klippen midt på tomten, vinkelrett mot etasjen over. Den vertikale kommunikasjonen skjer i krysningspunktet mellom de to etasjene.
En slik plassering og organisering av volumene gir maksimal utsikt mot sjø og natur fra begge etasjene. Samtidig minimerer den eksponeringen av huset fra sjøen og ivaretar utsikten til naboen bak.
Parkeringen er plassert nedenfor klippen, ved sjøen, med en terrengtrapp som leder opp til huset.

Når man beveger seg opp mot boligen fra sjøen er man omgitt av naturen og det åpne landskapet. Entréen til huset er bevisst laget for å lukke for den visuelle kontakten til landskapet. Det første møtet med huset står i kontrast til lyset og åpenheten man akkurat opplevd og fremkaller en lengsel, et savn, etter utsikten. På den måten forsterkes opplevelsen av det storslåtte landskapet når man åter ser det gjennom de store glassveggene i etasjen over.
Trappen til det øvre volumet er laget med et overlys som trekker en opp.

Villa Johansson is a single family house on top of a cliff by the sea in Gottskär outside Gothenburg, Sweden. Mika Meienberger, now Mikado arkitektur, drew the house in 2005.
The project combines an adjusted situation in the dramatic landscape with the life and character of the family who lives there. Outdoor activities form a great part of the every day life of the family and the proximity to nature, especially the sea, is important. This is represented in the architecture.

The house is divided into two floors. The upper floor is a thin volume in glass and wood that follows the cliff ridge on the southeast part of the site. The lower floor is placed in a depression in the cliff in the middle of the site, perpendicular to the floor above. The vertical communication is placed in the crossing of the two floors of the building.
Positioning the building and organising the volumes in this fashion maximises the outlook towards the sea and surrounding landscape from both floors. At the same time it minimises the exposure of the house from the sea and preserves the view for the neighbour behind.
Parking is placed at the foot of the cliff with steps, set in the terrain, that lead you up to the house.

Walking up towards the villa from the sea, one is surrounded by nature and an open landscape. The entrance to the house is consciously made to shut out the visual contact with the landscape. The first meeting with the house is in contrast with the light and openness previously experienced and serves to produce a longing for the lost views. Thus the experience of the landscape is enhanced as one is reunited with it through the big glass walls on the second floor. The staircase to the upper volume benefits from a skylight, which draws you up into the house.

VJ 12

VJ 02

VJ 13

VJ 01

VJ 14

VJ 04

VJ 06

VJ-PLANER

VJ 11

VJ 10

VJ 07

VJ 09

Store Lauvøya – Bestemorstua

STORE LAUVØYA – BESTEMORSTUA

Et moderne liv i et gammelt hus, hvordan får man egentlig til det?
Eldre bygninger er ofte lite tilpasset et moderne liv med dagens krav til funksjonalitet og komfort. Trappen er for bratt, huset for mørkt og planløsningen svarer ikke til nye behov. I tillegg kan slike bygninger være verneverdige, og må da håndteres med spesiell varsomhet.

I likhet med prosjektet Bestemorstua, kan løsningen på de praktiske problemene ved et eldre hus være et tilbygg som blant annet rommer nye våtrom og en mer hensiktsmessig vertikal kommunikasjon. Den store utfordringen vil da være tilpasningen av det nye tilbygget til det gamle huset.

Strenge føringer fra Fylkeskonservatoren lå til grunn for mange av løsningene i prosjektet Bestemorstua.

Tilbygget måtte være et saltakshus, med samme takvinkel som den gamle bygningen og være plassert helt bak originalhuset.
Dette førte til idéen om å lage en toegget tvilling, med sin egen sterke identitet, side ved side med den eldre bygningen. Som yin og yang, ble den nye og den gamle delen av boligen et komplement til hverandre, både praktisk og visuelt.
Med den samme gavlbredden, mønehøyden og takvinkelen, er det lett å se slektskapet mellom tvillingene. Valget av materiale og farge er også med på å forene de to. Det gamle huset er et hvitt trehus med grått skifertak, mens tilbygget er et grått skiferhus med hvite vindusdetaljer.

Fylkeskonservatoren krevde at mønehøyden på tilbygget ikke skulle overskride mønehøyden på det gamle huset.
Dette førte til at man valgte å lage en halvplanløsning for å få lys inn i alle rom i tilbygget. Resultatet ble en mindre tydelig vertikal inndeling, og en uanstrengt bevegelsen gjennom huset. Den visuelle kontakten mellom de ulike delene av boligen, og mellom boligen og landskapet utenfor, forsterker følelsen av åpenhet.

Tilbygget måtte plasseres med en avstand til den gamle bygningen og med en tilkobling som tok så lite som mulig av den gamle fasaden. For at tilbygget ikke skulle sperre for lys og utsikt, ble halve nordvestgavlen lagt skrått inn mot det eldre huset.
Til tross for sin moderate bredde, og sin rolle som skille mellom den gamle bygningen og tilbygget, var det viktig at koblingsvolumet ble oppfattet som én form sammen med det nye saltaksvolumet. Det ble derfor lagt til en skråflate som bandt sammen de to volumene.

Sluttproduktet er et tilbygg som kombinerer praktiske ønskemål i forhold til et moderne familieliv, med kravene fra antikvariske myndigheter. Samtidig har man fått til en lys og luftig bolig med spennende romlige opplevelser.
Intensjonen var å tilpasse seg både stedet og det gamle huset tilbygget knytter seg til.

Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Mikado arkitektur og Poulsson/Pran arkitekter AS.

A modern life in an old building, how does one achieve that?
Older buildings are often not very well adapted to modern life with today’s demands on functionality and comfort. The staircase is too steep, the house too dark and the floor plan is not corresponding to new needs. In addition to this, buildings like these are often listed and must be handled with extra care.

Like in the Bestemorstua project, the solution to the practical problems with an old house can be an extension that houses, among other things, new wet rooms and a more convenient vertical communication. The real challenge is then to adapt the new extension to the old building.

Strict preservation requirements were the basis for many of the decisions in the Bestemorstua project.

The extension had to have a pitched roof with the same angle as the roof of the older building and had to be situated well behind the original house.
This led to the idea to make a non identical twin with its own strong character, placed side by side with the old house. Like yin and yang, the new and the old part of the house complement each other, both practically and visually.
With the same gable width, roof ridge height and roof angle, it is easy to recognize the relation between the twins. The choice of materials and colour also contributes in uniting the two. The old building is a white wooden house with a grey slate roof, while the extension is a grey slate house with white window details.

The planning authorities demanded that the roof ridge of the extension didn’t exceed the roof ridge of the old building.
This led to the decision to do a split-level floor plan to provide natural light to all the rooms in the extension. This solution also made the vertical division between floors less prominent and the movement through the house effortless. The visual contact between floors and between the building and the landscape outside enhances the feeling of openness.

In order to minimise the physical engagement with the old façade, the extension had to be freestanding, joined together with the old building through only a thin connection. The southwest corner of the extension was cut to preserve light and views of the original house.
In spite of its moderate width and its role as a divider between the old and new parts of the house, it was important that the connecting volume and the rest of the extension together formed one single shape. An oblique surface was therefore added that tied the new pitched roof volume to the connecting volume.

The end product is an extension that combines the practical demands of a modern family life with the demands from the planning authorities. At the same time, it is a light and airy house, which provides exciting spatial experiences.
The intention was to adapt both to the site and to the original Bestemorstua.

The project was a collaboration project between Mikado arkitektur and Poulsson/Pran arkitekter AS.

SLB-18

SL-B-14

slb-05

SL-B-12

SL-B-11

slb-08

slb-09

slb-10

SL-B-TEGNINGER

Sverdrups gate 10a

SVERDRUPS GATE 10A

Sverdrups gate 10a er arkitektens egen 60 kvadratmeters leilighet i Oslo.
Prosjektet, som er en totalrenovering av leiligheten, ble påbegynt sommer 2005. Alt, unntatt bæreveggen i midten av leiligheten, ble revet og vannledninger og elektriske ledninger ble lagt om og skiftet ut.
Bortsett fra kjøkkenet er alle snekkerarbeider utført av arkitekten, frem til 2006 sammen med arkitekt Quentin LeGuen-Geffroy. Den overordnete planen er også tegnet i samarbeid med den samme arkitekten.
Leiligheten er et prosjekt under arbeid som beveger seg fremover i rykk og napp når arkitekten har tid og penger. Følg med på videre arbeid og fremdrift i leiligheten på Mikado arkitektur sin hjemmeside.

Sverdrups gate 10a is the architect’s own 60 sqm apartment in central Oslo, Norway.
The project, which is a complete renovation of the apartment, was started in the summer of 2005. Everything, except the structural wall in the middle of the apartment, was torn down and the water pipes and electrical wiring were moved around and replaced.
Apart from the kitchen, the architect has carried out all the carpentry work and up until 2006 worked together with fellow architect Quentin LeGuen-Geffroy. The floor plan is also drawn in collaboration with the same architect.
The apartment is a work in progress that moves forward from time to time when the architect is available and has the funding. Keep an eye out for further advances in the apartment here on the web page of Mikado arkitektur.

 

SG10A 10

Form follows function, men form kan være så mangt.
Kjøkkenveggen deles i to av en eksisterende sjakt. For å tilføre vann til kjøkkenvask og oppvaskmaskin måtte man fore på veggen på den ene siden om sjakten. Kjøkkenet er derfor utformet med en knekk for å unngå kollisjon med vinduet mot sydøst.

Form follows function, but form can be so many things.
The kitchen wall is divided in two by an existing shaft. To supply the kitchen with water, the wall on one side of the shaft had to be extended in depth. The kitchen was therefore shaped with a kink to avoid contact with the window towards the southwest.

 

SG10A 11

I hjørnet av stuen planlegges peis og en glasskyvedør imot badet.

A fireplace is planned for the corner of the living room together with a glass sliding door between the living room and the bathroom.

 

SG10A-06

SG10A bedroom 1

En fleksibel plan med store skyvedører gir luft og lys til en ellers ganske liten leilighet.
Skyvedørene er 60 cm kjøkkenbenkeplater i furu som er limt sammen ved hjelp av store 2 m tvinger. Dørene ble deretter saget i riktig størrelse og fikk spor frest inn i bunnen. Til slutt ble de behandlet med hvit lasur og matt lakk og hengt på plass med god hjelp av sterke venner.

A flexible space with big sliding doors gives air and light to an otherwise quite small apartment.
The sliding doors are, in fact, 60 cm wide kitchen counter boards in pine, glued together with the help of 2 m clamps. The doors were then cut to the right size and tracks were chiselled out in the bottom. Finally they were white washed and treated with matt varnish before being hung in place with the help of strong friends.

 

SG10A PLAN EKS

GAMMEL PLAN     OLD PLAN

 

SG10A-PLAN

NY PLAN     NEW PLAN

 

Atelier Eek

ATELIER EEK

Jeg drømmer om et atelier i hagen der jeg skal stå og male til jeg en gang ikke kan male lenger, sa kunstneren til arkitekten.
Jeg har begrensete midler. Hva kan jeg få for pengene mine?

Det billigste er en boks, en helt vanlig boks. Derfor må vi lage en boks, men den må ikke være helt vanlig, sa arkitekten. Det må være et rom der du trives, der du blir inspirert, der du kan puste og fremfor alt der du kan male og lage kunst.

Boksen bør plasseres slik at den skyggelegger minst mulig og mest mulig sammenhengende hage beholdes. Det bør være lett for publikum å komme til atelieret hvis det skal holdes små utstillinger eller kurs. Samtidig bør atelieret ha fin utsikt og lysinnslipp som gjør det attraktivt å oppholde seg der.

En både vakker og praktisk plassering av den nye bygningen er inntil den bevokste fjellknausen mot nord. Knausen eies av kommunen og er et vernet naturområde som aldri vil bli bebygget. Dette åpner for muligheten til å få bygge helt inntil istedenfor å måtte forholde seg til en 4 meters avstand fra nabogrensen i nord.

Et høyt volum vil gi plass til større malerier og skape et flott innvendig rom. Det gir også anledning til å plassere et stort vindu mot nord, som gir godt lys for å male og en flott utsikt mot naturen på toppen av fjellknausen. Mot sør kan man lage en stor glassåpning med en terrasse utenfor, slik at atelieret strekker seg helt ut i hagen i sommerhalvåret. Gjennom denne glassåpningen har man også utsikt til nok en bevokst fjellknaus i hagens søndre hjørne.

En ny, høy konstruksjon risikerer å skyggelegge deler av hagen. For å unngå dette bør toppen av boksens sydøstre hjørne kuttes. Et slikt kutt senker også skalaen på bygningen og demper opplevelsen av høyden når man nærmer seg atelieret, og når man oppholder seg i hagen. I tillegg skaper kuttet i boksen et mer interessant innvendig rom.

Atelieret ble bygget innenfor budsjett, med noen ekstra kvaliteter som forvandlet boksen til et noe mer enn en boks: stor innvendig romhøyde, to store vindusflater og et skrått hjørne. Det handler ikke om hvor mye penger man har til rådighet, men hvor man velger å legge pengene.

I dream of an atelier in the garden where I can stand and paint until I can’t paint any more, said the artist to the architect. I have limited means. What can I get for my money?

The cheapest is a box, an ordinary box. We must therefore make a box, but it can’t be ordinary, said the architect. It has to be a space where you enjoy spending time, where you feel inspired, where you can breathe and, above all, where you can paint and make art.

The box should be placed where it affects the space and light in the garden as little as possible. It should be easy for the public to access the atelier if small exhibitions or courses are to be held there. At the same time the atelier should have good light and nice views that make it an attractive place to be.

A both beautiful and practical setting for the new building is adjoined to the overgrown rock towards the northwest. The rock is owned by the municipality and is a listed spot of green that will never be developed. This opens up the possibility to get the permission to build right next to it, without considering the usual rule of building 4 meters from the neighbouring site.

A high volume will give room for large paintings and create a great space inside. It also presents the opportunity to place a big window towards the north that gives great light for painting and a nice view of the landscape on the top of the rock. Towards the south, a big opening with a terrace outside can be placed, thus stretching the atelier space out into the garden in the summer. Through the opening there is a view on yet another small, overgrown rock in the southern corner of the garden.

A new high construction risks shading parts of the garden. To avoid this, the top of the southeast corner of the box should be cut. This also reduces the scale of the building and subdues the perception of its height when approaching the atelier and when staying in the garden. In addition, the cut in the box creates a more interesting space inside.

The atelier was built, within budget, with a few extra qualities that transformed the box into something more than a box: great ceiling height, two large openings and an oblique top corner. It’s not about how much money you have, but where you choose to put that money.

 

AE-02

 

AE-UTOMHUSPLAN

AE-PLAN-SNITT