Dette prosjektet handler om å gjøre om en eksisterende enebolig, som i utgangspunkt ikke er tilpasset stedet, til et stedsspesifikt hus. På en måte er dette et kirurgisk inngrep der det blir skåret ut og lagt til for å hente frem kvaliteter og potensialer i huset.
I prosjektet arbeides det også bevisst med overgangen og forholdet mellom gammelt og nytt. Overgangen er laget som en fingerskjøt der nytt og gammelt møtes og sklir inn i hverandre på hjørnet. Materialbruken er den samme og former gjentas for å skape en helhet og et slektskap samtidig som det arkitektoniske uttrykket avslører tidsforskjellen. Skjøten er synlig samtidig som den er overlappende og får bygget å henge sammen som én form.

Eneboligen ligger, sammen med en garasje fra 2006, på den vestre delen av en stor tomt i Nittedal, nordøst for Oslo. En diger eplehage ligger i skrånende terreng på den østre delen av tomten. Den veien er det fin utsikt mot naturområder og koller og den store hagen gir en god avstand til nabohusene her. Mot vest ligger både veien og nabohusene tett innpå tomten.
Huset, i to etasjer med kjeller og loft, er fra første halvdelen av 1900-tallet og var opprinnelig en tomannsbolig. Den har en rektangulær hovedform med en stor karnapp sentrert på fasaden mot øst. På loftet er taket på denne siden løftet opp i tilsvarende bredde som det underliggende karnappet.
Sammen byr karnappet og takopplettet på en estetisk utfordring. Husets bredde og spesielt høyde gir i tillegg et noe overdimensjonert inntrykk.

Den eksisterende planløsningen er delvis et resultat av at huset opprinnelig var laget som en tomannsbolig. Den gamle entréen mot vest er ikke i bruk lenger. Istedenfor brukes en inngang i karnappet gjemt fra veien bak husets sydøstre hjørne. Forbindelsen mellom denne entréen og interntrappen, som ligger innenfor den opprinnelige entréen mot vest, er dårlig. Generelt er planløsningen i 1.etasjen uryddig og irrasjonell.
Fellesarealene stue og kjøkken er plassert i 2.etasjen. I denne etasjen har man ingen direkte adkomst til noen uteoppholdsarealer og karnappet mot øst er lukket og ligger som en barriere mellom stuen og utsikten mot øst.

Mikado arkitektur sin løsning på de arkitektoniske utfordringene er et prosjekt som gir huset mening ved å vri det mot sol og utsikt i sydøst. Det lages også en ryddigere plan med bedre logistikk og en tydeligere inngang.
Gjennom å bygge sammen det eksisterende takopplettet med karnappet, som forlenges frem til sydfasaden, samler man de forskjellige formene på huset slik at de fremstår som en helhet. Skråen i den eksisterende bygningens valmtak kopieres, speilvendes og brukes i den nye overgangen mellom rekkverk og tak i tilbyggets 3.etasje. På denne måten får tilbygget og det eksisterende huset et slektskap som binder de to sammen, ikke bare fysisk.
Med store vinduer og skyvedørspartier mot syd og øst åpner man opp fasaden og gir 2.etasjen et uteoppholdsareal i form av en stor balkong. Sammen med en mindre balkong i 3.etasjen bryter denne opp den høye fasaden mot syd.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

Eksisterende enebolig.

Ombygget enebolig med nytt tilbygg.

HEDERLIG OMTALE I ÅPEN PLAN OG DESIGNKONKURRANSE OM NORGES BOKPAVILJONG I FRANKFURT 2019.

Hva er en bok? Det er en stemme. Ett menneskes drøm formidlet med én og én bokstav som blir til ett og ett ord og én og én setning, til det historien er fortalt. Vi tar den med oss hjem. Historien, drømmen, stemmen. Vi hører, vi leser, vi gjør den til vår.

Hva er Norge? Det er ca 5,3 millioner stemmer. Det er vi som er Norge. Vi skriver ikke alle bøker, men våre ord teller. Det er demokratiet vårt.

I Norges litteraturpaviljong 2019 foreslår Mikado arkitektur å lage et bilde av Norge som synliggjør de mange delene, de mange stemmene som bygger opp landet vårt. Vi bruker kuber i tre og legger del til del, til det har blitt et norsk fjellandskap. Kubene er stemmer som forteller, piksler i et bilde av Norge, digitaliserte historier gjort fysisk.

Trepikslene representerer møtet mellom materialiteten i den tradisjonelle bokens trefiberbaserte papir og den nye digitaliserte formen. Tradisjon og fremtid i et. Norge. Her. Nå. Vi befinner oss akkurat der, mellom da og siden. Det er her vi lager våre egne historier.

Kublandskapet danner rammen for utstillingens bøker, men også for selve opplevelsen av paviljongen. Du kan oppdage gjemte kroker inne blant kubene, en hemmelig grotte eller en utsiktspunkt noen kuber opp. Kubene fungerer som sitteplasser, belysning og utstillingsflater i tillegg til å samlet gi et bilde av Norge.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3D-tryllekunstner Frédéric Bachmann.

På Nesodden, sør for Oslo, ligger en vakker naturtomt med store flotte furutrær og terreng som skrår bratt ned mot Oslofjorden i vest. På et lite platå på tomten ligger en hytte tegnet av arkitekt Håkon Mjelva i 1959. Det er en langstrakt enetasjes sommerhytte i mørkebrunt tre med pulttak og store glass som gir en fantastisk utsikt mot sjøen. I et lite uthus nord for hytten ligger utedo og dusj.
Håkon Mjelva var en av de fremste eksponenter for en forenklet, klar modernisme med japonistiske trekk i norsk etterkrigstid.

Oppgaven til Mikado arkitektur var å tegne om bygningen til en helårshytte med innvendig adkomst til soverommene og et tilbygg med nytt innvendig bad og wc.

Tilbygget er utformet slik at det følger Mjelvas formspråk og idéverden, men samtidig er en arkitektur som hører til nåtiden.
Til forskjell fra noen av Mikado arkitektur sine tidligere tilbygg, så er brytningen mellom nytt og gammelt mer subtilt. Kanskje er det fordi det kontemporære i dette tilfelle ikke ligger så langt fra arkitekturen til det eksisterende bygget slik at overgangen ikke blir like tydelig? Kanskje la svaret på oppgaven opp til et nærmere slektskap? Når spørsmålet i noen tilfeller har vært hvor abstrakt en fortolkning av affinitet mellom to bygg kan være, så er spørsmålet kanskje i dette tilfelle hvor nærme man kan komme uten å lage en kopi eller miste identiteten og gjenkjenneligheten som noe nytt og eget?

Brytningen mellom gammelt og nytt er lagt i grensen mellom tilbygg og det som er eksisterende volum. Den delen av fasaden som blir ny, men som ligger innenfor volumet til den eksisterende hytten, lages derfor med vinduer i stil med eksisterende vinduer.
På tilbygget vippes taket opp mot vest, i motsatt retning til eksisterende bygg. Dette gir et tydelig skille mellom gammelt og nytt og åpner opp mot utsikten. I den nye delen gis vinduene ingen sprosser og bidrar på den måten til å gi tilbygget en kontemporær karakter. Hele vestfasaden på tilbygget er ett stort glass og bak dette er det nye badet plassert. Rommet har et nedsenket bad rett innenfor glasset der man kan ligge å nyte utsikten mot sjøen. Tanken er at glassfeltet skal være pivothengslet slik at man kan åpne det og gå direkte ut på sommeren. Badet er gitt en spennende utforming og plassering og er en liten dedikasjon til det japanske i Mjelvas arkitektur.

Et av soverommene flyttes inn i tilbygget for å gi plass til en ny entré til hytten som erstatter dagens adkomst via kjøkkenet. Soverommet er plassert bak badet mot sydøst, men grunnet den skrå ytterveggen mot syd blir utsikten flott også derfra.
Tilbyggets skråtak knekkes ved bakveggen mot øst og trekkes flatt ut til det møter skråningen slik at hytten knyttes til terrenget. Istedenfor en I-form får hytten en L-form som vokser ut av skråningen. På den måten dannes det et adkomstatrium mot nordøst. Fra atriet går en trapp langs bergveggen opp til en takterrasse over det nye soverommet.

Det nye tilbygget danner en avslutning og et punktum på hytten mot syd og tilfører noen ekstra kvaliteter og bedre funksjonalitet. En allerede flott hytte har blitt gitt noe ekstra, noe litt utover det vanlige, som forhåpentligvis gjør dette til et enda nydeligere sted å være.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann, som også har fotografert eksisterende situasjon.

Skådalsveien 13 er et såkalt “eplehageprosjekt”. Det er et fortettingsprosjekt i et villastrøk på Oslos vestkant i hagen til et gammelt, verneverdig hus. Utnyttelsesgraden tilsa at man her kunne bygge 9 enheter sammenbygget i 3- og 2-mannsboliger.

Utfordringen var å lage en plan som ga nok lys og luft til alle boligene. Løsningen ble å skyve alle boligene helt ut i byggegrensen slik at de private hagene ble minst mulig. Dette muliggjorde et større felles tunrom i midten som ga nok lys til alle og i tillegg skapte et levende sosialt miljø for beboerne. Tunet er møteplassen for både barn og voksne og bidrar til et felleskap som andre typiske småhusprosjekter ikke har.

De nye bygningene knyttes sammen av spilevegger som danner mindre atrium mellom husene og samtidig begrenser og forsterker tunrommet. Det ene atriumet er et felles inngangsatrium for alle boligene og de andre to er mer private og deles av to enheter. Soneinndelingen av uteoppholdsarealene gir mer eller mindre private uterom der gaten er den minst private og den egne hagen den mest private.

Takformen på den nye bebyggelsen spiller på takformer i nærområdet og er med på å dele opp volumene og trekke ned skalaen.

Prosjektet er tegnet av Mika Meienberger i 2013, da ansatt i Alliance architecture studio og nå leder for Mikado arkitektur. Et stort takk til Alliance architecture studio  for at Mikado arkitektur får lov å ha prosjektet i portfolion sin.

© Fotografier: Arne Schram, Inviso

Landsbyen Buron ligger 25 km sør for Clermont-Ferrand i Auvergne i sentrale Frankrike. Her eier byggherren en gammel løe i stein fra slutten av 1800-tallet som han vil forvandle til et feriehus.
Løen ligger på et hjørne blant tett, relativt lav steinbebyggelse. Mot vest finnes det mulighet til panoramautsikt til Puy de Sancy, Sentralmassivets høyeste fjell. Mot øst kan man se Chateau de Buron fra 1370-tallet som sitter på en bergknaus i utkanten av landsbyen.

Et feriehus i Frankrike bør ha et attraktivt uteoppholdsareal der man for eksempel kan sitte en sommerkveld med et glass vin og se på solnedgangen.
I dag har huset et lite asfaltert uteareal mot nord som brukes til parkering. Selv om man har utsikt til slottet herfra er det ikke hensiktsmessig å lage dette om til oppholdsareal ettersom plassen har dårlige solforhold og man går glipp av den fantastiske vyen mot fjellene.
Istedenfor lages et tilbygg på toppen av eksisterende løe og et uterom plasseres to etasjer opp mot utsikten i vest. Den solfylte terrassen i tilbyggets hele bredde blir det viktigste elementet i prosjektet.
Et dobbelthøyt volum i husets midt knytter terrassen sammen med bygningens interiør over flere etasjer. Uterommet blir på den måten alltid tilstedeværende også inne i bygget.

I tillegg til en solfylt terrasse med panoramautsikt og et spennende innvendig rom så handler prosjektet Buron om materialitet.
Tilbygget er laget i rustent stål for å skille seg ut fra den originale steinfasaden, men også for å relatere i farge og matthet til teglsteinstakene på de omkringliggende bygningene. På den måten skiller seg tilbygget ut samtidig som det hører hjemme.
Rusten gir også tilbygget en form for patina som passer fint inn blant de gamle husene selv om formspråket tydelig forteller at addisjonen er ny.

Illustrasjonene er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

Mikado arkitektur har tegnet et nytt tilbygg på Store Lauvøya. Denne gangen til Hovedhuset. Huset skal fungere som gjestehus på øyen og tilbygget erstatter et eksisterende volum som ble lagt til på 1930-tallet.

Er et slektskap til originalhuset nødvendig når man lager et tilbygg? Hvis ja, hva er det som gjør at man oppfatter en likhet eller samhørighet? Hvor stor likhet må det være for at man skal oppfatte et slektskap? 
Er kontrasten kanskje like viktig som slektskapet? Kontrasten gir lesbarhet og tydelighet. Den fremhever kvalitetene til både originalbygg og nybygg.
Tilbygget til Hovedhuset går ut fra saltakshuset som form og motiv, men forvandler det til noe annet. I det ligger både likheten og ulikheten.
Også materialvalget og tilkoblingen gir på samme tid en samhørighet og en kontrast mellom de to.
Den utvendige formen på tilbygget svarer til de innvendige funksjonene og skaper i tillegg spennende romlige opplevelser. Den høye delen som kobles til taket på Hovedhuset inneholder en ny trapp opp til 2.etasjen og kjøkken/spisestue. Innenfor den lavere delen av tilbygget ligger soverom og bad.

Konseptet og formspråket kjennes igjen fra Mikado arkitektur sitt tilbygg til Bestemorstua, som ligger ca 30 m vest for Hovedhuset. Det føles riktig at byggene som tradisjonelt hørte sammen får fortsette å gjøre det også når det bygges nytt.

Illustrasjonen er laget av arkitekt og 3d-tryllekunstner, Frédéric Bachmann.

Et moderne liv i et gammelt hus, hvordan får man egentlig til det?
Eldre bygninger er ofte lite tilpasset et moderne liv med dagens krav til funksjonalitet og komfort. Trappen er for bratt, huset for mørkt og planløsningen svarer ikke til nye behov. I tillegg kan slike bygninger være verneverdige, og må da håndteres med spesiell varsomhet.

I likhet med prosjektet Bestemorstua, kan løsningen på de praktiske problemene ved et eldre hus være et tilbygg som blant annet rommer nye våtrom og en mer hensiktsmessig vertikal kommunikasjon. Den store utfordringen vil da være tilpasningen av det nye tilbygget til det gamle huset.

Strenge føringer fra Fylkeskonservatoren lå til grunn for mange av løsningene i prosjektet Bestemorstua.

Tilbygget måtte være et saltakshus, med samme takvinkel som den gamle bygningen og være plassert helt bak originalhuset.
Dette førte til idéen om å lage en toegget tvilling, med sin egen sterke identitet, side ved side med den eldre bygningen. Som yin og yang, ble den nye og den gamle delen av boligen et komplement til hverandre, både praktisk og visuelt.
Med den samme gavlbredden, mønehøyden og takvinkelen, er det lett å se slektskapet mellom tvillingene. Valget av materiale og farge er også med på å forene de to. Det gamle huset er et hvitt trehus med grått skifertak, mens tilbygget er et grått skiferhus med hvite vindusdetaljer.

Fylkeskonservatoren krevde at mønehøyden på tilbygget ikke skulle overskride mønehøyden på det gamle huset.
Dette førte til at man valgte å lage en halvplanløsning for å få lys inn i alle rom i tilbygget. Resultatet ble en mindre tydelig vertikal inndeling, og en uanstrengt bevegelsen gjennom huset. Den visuelle kontakten mellom de ulike delene av boligen, og mellom boligen og landskapet utenfor, forsterker følelsen av åpenhet.

Tilbygget måtte plasseres med en avstand til den gamle bygningen og med en tilkobling som tok så lite som mulig av den gamle fasaden. For at tilbygget ikke skulle sperre for lys og utsikt, ble halve nordvestgavlen lagt skrått inn mot det eldre huset.
Til tross for sin moderate bredde, og sin rolle som skille mellom den gamle bygningen og tilbygget, var det viktig at koblingsvolumet ble oppfattet som én form sammen med det nye saltaksvolumet. Det ble derfor lagt til en skråflate som bandt sammen de to volumene.

Sluttproduktet er et tilbygg som kombinerer praktiske ønskemål i forhold til et moderne familieliv, med kravene fra antikvariske myndigheter. Samtidig har man fått til en lys og luftig bolig med spennende romlige opplevelser.
Intensjonen var å tilpasse seg både stedet og det gamle huset tilbygget knytter seg til.

Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Mikado arkitektur og Poulsson/Pran arkitekter AS.

Sverdrups gate 10a er arkitektens egen 60 kvadratmeters leilighet i Oslo.
Prosjektet, som er en totalrenovering av leiligheten, ble påbegynt sommer 2005. Alt, unntatt bæreveggen i midten av leiligheten, ble revet og vannledninger og elektriske ledninger ble lagt om og skiftet ut.
Bortsett fra kjøkkenet er alle snekkerarbeider utført av arkitekten, frem til 2006 sammen med arkitekt Quentin LeGuen-Geffroy. Den overordnete planen er også tegnet i samarbeid med den samme arkitekten.
Leiligheten er et prosjekt under arbeid som beveger seg fremover i rykk og napp når arkitekten har tid og penger. Følg med på videre arbeid og fremdrift i leiligheten på Mikado arkitektur sin hjemmeside.

Form follows function, men form kan være så mangt.
Kjøkkenveggen deles i to av en eksisterende sjakt. For å tilføre vann til kjøkkenvask og oppvaskmaskin måtte man fore på veggen på den ene siden om sjakten. Kjøkkenet er derfor utformet med en knekk for å unngå kollisjon med vinduet mot sydøst.

I hjørnet av stuen planlegges peis og en glasskyvedør imot badet.

En fleksibel plan med store skyvedører gir luft og lys til en ellers ganske liten leilighet.
Skyvedørene er 60 cm kjøkkenbenkeplater i furu som er limt sammen ved hjelp av store 2 m tvinger. Dørene ble deretter saget i riktig størrelse og fikk spor frest inn i bunnen. Til slutt ble de behandlet med hvit lasur og matt lakk og hengt på plass med god hjelp av sterke venner.

Jeg drømmer om et atelier i hagen der jeg skal stå og male til jeg en gang ikke kan male lenger, sa kunstneren til arkitekten.
Jeg har begrensete midler. Hva kan jeg få for pengene mine?

Det billigste er en boks, en helt vanlig boks. Derfor må vi lage en boks, men den må ikke være helt vanlig, sa arkitekten. Det må være et rom der du trives, der du blir inspirert, der du kan puste og fremfor alt der du kan male og lage kunst.

Boksen bør plasseres slik at den skyggelegger minst mulig og mest mulig sammenhengende hage beholdes. Det bør være lett for publikum å komme til atelieret hvis det skal holdes små utstillinger eller kurs. Samtidig bør atelieret ha fin utsikt og lysinnslipp som gjør det attraktivt å oppholde seg der.

En både vakker og praktisk plassering av den nye bygningen er inntil den bevokste fjellknausen mot nord. Knausen eies av kommunen og er et vernet naturområde som aldri vil bli bebygget. Dette åpner for muligheten til å få bygge helt inntil istedenfor å måtte forholde seg til en 4 meters avstand fra nabogrensen i nord.

Et høyt volum vil gi plass til større malerier og skape et flott innvendig rom. Det gir også anledning til å plassere et stort vindu mot nord, som gir godt lys for å male og en flott utsikt mot naturen på toppen av fjellknausen. Mot sør kan man lage en stor glassåpning med en terrasse utenfor, slik at atelieret strekker seg helt ut i hagen i sommerhalvåret. Gjennom denne glassåpningen har man også utsikt til nok en bevokst fjellknaus i hagens søndre hjørne.

En ny, høy konstruksjon risikerer å skyggelegge deler av hagen. For å unngå dette bør toppen av boksens sydøstre hjørne kuttes. Et slikt kutt senker også skalaen på bygningen og demper opplevelsen av høyden når man nærmer seg atelieret, og når man oppholder seg i hagen. I tillegg skaper kuttet i boksen et mer interessant innvendig rom.

Atelieret ble bygget innenfor budsjett, med noen ekstra kvaliteter som forvandlet boksen til et noe mer enn en boks: stor innvendig romhøyde, to store vindusflater og et skrått hjørne. Det handler ikke om hvor mye penger man har til rådighet, men hvor man velger å legge pengene.